Er det slik at vi alle kan bli dømt for mord i Norge, bare vi er på feil sted til feil tid?
I denne monologen forteller Thomas Bye historien om hvordan han ble helt manisk opptatt av å finne ut alt om den såkalte Torgersensaken. Hvordan kan man bli så oppslukt og engasjert i en annens skjebne at alt annet blir uviktig?

Fortelling fra eget liv
Da skuespiller og manusmedforfatter Thomas Bye spilte i Jens Bjørneboes stykke Tilfellet Torgersen i 2007, ble han overbevist om at Torgersen var utsatt for et justismord. Noen uker før premièren på forestillingen fikk Torgersen avslag på søknaden om gjenopptakelse av saken sin. For å forstå dette avslaget slukte Thomas alt han kom over av litteratur om justismord. Han ble nærmest manisk opptatt av temaet – og oppsøkte etter hvert åsteder, ringte vitner, skrev teaterstykker, debattinnlegg og sanger. Han stiftet bekjentskap med mennesker som har brukt store deler av livet sitt på å prøve å frikjenne folk de mener er uskyldig dømt.

Flere justismord?
I forestillingen gjør Thomas et dypdykk i Torgersensaken, Fritz Moen-saken og Lilandsaken. Det interessante er at sakene følger det samme mønsteret: En rekke indisier blir lagt sammen til
«et samla bevisbilde». Null pluss null blir ikke lenger null.